Oppsummering

Skrevet 16. Januar 2014

I dag har vi vært i Iringa...AGAIN. Vi dro sammen med Tamari og en kar fra Nederland som hete Hans. Poenge her va at han Hans skulle få fiksa visum og vi skulle møte med en kar som skulle fortelle oss om den sosiale velferden her. Vi har funne ut at vi e skikkelige vanedyr, for vi går bare tilbake på di samme plassan hver dag. Vi dro altså tilbake til Neema Craft Hotel, den restauranten vi har vært på hver gang. Her satt vi oss ned å va klar til å få ei innføring i kordan rettigheta barn med og uten funksjonshemninge har. Tamari fortalte på forhånd at han kunne være litt vanskelig å forstå, men vi tenkte jo at vi kanskje kunne skjønne litt. Hans va også med her, og det så ut som at han va veldig spent på å høre ka han her karn hadde å si.

 

Vi va klar, og han satt sæ ned. Huske ikke ka han hete, men han va en eldre mann med bart som jobba for staten. Han hørtes ut som han hadde vært på hardrock-something, for han hadde ikke stemme nesten. Anyway, han dro frem ei mappe som han hadde nå papira i. Først forklarte han oss at det fantes tre seksjona innen ettelleranna. Det stoppa det opp for Kine og Elin. Æ så på di at di va ganske oppgitt over at vi skulle sitte å høre på han. Ikke for at vi ikke gadd å gi han en sjanse, for vi prøvde, men det e i utgangspunkte ganske vanskelig på engelsk. Å når du ikke klare å forklare det skikkelig på engelsk engang, så sir det sæ sjøl av vi blei oppgitt. Han blanda swahili og engelsk når han preika til oss, så vi skjønte lite. Æ prøvde fortvilt å følge med, men æ måtte bare gi opp. Æ skjønte nada. Ingenting. Null. Niks. Tamari prøvde nån gang å oversette til oss, og da skjønte vi ka han snakka om, men til slutt så det ut som at ho å ga opp. Det endte med han han her karn satt å snakka med Tamari på swahili, åsså satt vi der å så dumt på hverandre.

Mens vi satt å venta, så tok Elin en klok avgjørelse. Siden vi satt på restauranten, så kom forslage om å bestille mat. Smart. Vi va sulten hele gjengen, å va mer interessert i å få i oss en matbit enn å sitte å høre på nå vi ikke forstod. Etter ei stund med swahili, sir Tamari at vi kanskje måtte komme tilbake i mårra for at vi skulle få snakka mer. Det her va det mest latterlige av alt, syns nu æ. Han hadde ikke prata en halvtime engang, og halvparten av det gikk på swahili, også mente han at vi skulle komme tilbake i mårra også?? Koffør ikke bare gjøre sæ ferdig i dag? Hjelpes. Æ kjente æ blei oppgitt...men, again...African-time...ekke alt som e like smooth og effektivt som hjemme.

Etterhvert fikk vi beskjed om at vi ikke skulle innover til Iringa igjen i mårra, men på Fredagen. Grunn til det va for at vi skulle hente en kopi av nå papira han hadde. NO WAY. Glem det. Når man drar til Iringa, så tar det en hel dag, selv kor lite man skal gjøre der. Æ sett mæ ikke på bussen i 2 tima for å hente kopi av nå, for så å dra hjem. Her kjente æ nordlæningen kom frem. Steike før nå manjsjit.

Hele dagen gikk jo i dag også, å vi va ikke hjemme før i 6 tida. Da va det egentlig bare å svinge sæ rundt før det va middag. Også spilte vi en runde med kort på kvelden. Hans vant denna gangen, så æ regne med æ får en rematch i mårra.