lørdag 8. mars 2014

Siste praksis i boks!



Skrevet 7. Mars 2014
Folkens! Nu har vi bestått vårres siste praksis på høgskola. Nu e det bare å få levert bachelor-oppgaven og bestå den og muntlien...så kan æ kalle mæ VERNEPLEIER! Tjoheii

Over to mnd har gått og vi har fått masse skryt fra veiledern vårres, Berit. Ei super dame som styre hele IOP her i Ilula, Tanzania.

Før og nu under oppholdet så har vi fått hjelp av flere, og vi e veldig glad for det. Både når det har hatt nå med studie å gjøre eller andre ting som må fikses, så har familian vårres vært lett på tå og klar for å hjelpe. På grunn av elendig nett her, så har mamma vært super med å styre banken min og pappa har fiksa flybilletta hjem til påske. Glad i dåkker!

 Bilde fra Tønsberg 2013.

Selv om familien ikke hadde denna Afrikaturen så høyt oppe på ønskelista, så har di back'a mæ opp uansett. Æ har funne ut at hvis det e nå æ vil, så skal æ gjennomføre det, og det trur æ mams og paps også har skjønt. Det nytte ikke å spør om æ kan gjøre nå anna istedetfor. Eksempel på det e når ho mamma kom å spurte mæ om æ ikke kunne ta praksisen min i Danmark heller. Godt forsøk, men nei takk. Tenk alt æ kom til å få se i Tanzania da!

Æ trur flokken med flere e ganske stolt over at æ kom mæ avgårde. Det her e det kuleste æ har gjort, men også det vanskeligste. Vi kom til et land der vi ikke forstod språke og di sosiale kodan va helt annerledes. Til nu har vi klart å tilpasse oss ganske bra, men æ trur vi e bedre tilpassa til det norske språke og de norske sosiale kodan.

 Helt vanlig hus, her i Ilula.

Berit har vært super. Berit Skaare som fullt ut hete.

Vi fikk beskjed om at ho va ei myndig dame som ikke lot sæ pille på nesa. Her va det bare å trå varsomt og kanskje ikke være for på høgge. Æ va skeptisk i begynnelsen, og bestemte mæ for å "legg mæ på godfoten" hennes. Første veiledninga æ hadde med ho spurte æ ho om ka ho forventa av mæ. Æ fikk svar, og vi va enig. Etter det har det egentlig gått på skinne med ho, så æ skjønte jo at æ trengte ikke å legge mæ på nå godfot. Andre (ikke en av oss) har ikke vært like heldig, men æ mene det har fullt og helt nå med kordan du sjøl oppføre dæ.

I den her praksisen har vi fått konstruktive tilbakemeldinge på ka vi gjør bra og ka vi kunne ha gjort bedre. Det har vært en god øvelse på kordan vi skal takle det i hverdagen hjemme når vi kommer oss ut i jobb. Nu e det ikke lenge igjen til vi må ta ansvar som vernepleiera, så den praksisen her har hjulpet oss masse. Vi har både lært om oss sjøl og om nye kultura, nye tenkemåta, nytt språk og om å være ydmyk. Før vi dro snakka vi om at vi ikke måtte komme busanes ned her å tru vi va verdensmestra. Vi måtte for all del ikke si "du må ikke gjøre sånn eller sånn", men heller "koffør gjør du det på den måten?". Takk Inger-Kjersti for det tipset, det har vi hatt god nytte av.

Inger-Kjersti. Den herligste dama av dem alle. Ho e ett fargekart, men for det meste rosa. Ho har vært så snill med oss og har stilt opp når vi trengte det. Vi glede oss til å komme hjem til dæ, fantastiske lærern vårres, sånn at vi kan fortelle alt vi har sett. 


Æ ringte hjem til mamma en dag for å fortelle ka vi hadde opplevd, og da kommenterte ho "du blir vel ikke å klage på nåkka når du kommer hjem". Sånn som æ ser det nu, så har æ jo ingenting å klage på. Elin og æ lå å diskuterte det der i går, for det har vært mye for oss i det siste, derfor har vi vært litt lei. Derfor kom det opp at vi egentlig ikke skulle klage. Men hvis det e nå som plage oss skikkelig, så må det være lov å klage litt. Men, det betyr jo ikke at vi har det helt forferdelig. Her i Tanzania har vi sett det meste. Vi har sett fattigdom, vi har sett rikdom, vi har sett turista, vi har sett bylivet og landsbylivet. Vi har møtt på friske gamlinga som jobbe hardt for å overleve og vi har sett unge syke som har blitt tatt vare på av andre. Vi har også sett tilfella der funksjonshemmede har blitt sletta fra papiran, sånn at staten skal sleppe å tenke på det. Den hjelpa di får kommer av donasjona og frivillig arbeid.

Jentene på sentret, for nån flotte unga. Vi sett pris på at vi har fått ta del i demmes liv. Både på ettermiddagen og på kvelden. Vi har gått hjem med di etter skoleslutt, vi har sunge, dansa, leka og kosa, og vi kommer aldri til å glemme dåkker. Æ vil ta dåkker med mæ hjem. På kveldan har vi også fått være med på å legge dem, nåkka som e ei lita utfordring når man ikke snakke samme språk. Begge parta skjønte etterhvert at kroppsspråk e alfa omega. Æ fant også ut at det e jo ikke nå vits å snakke engelsk til di minste, di skjønte det jo ikke uansett. Derfor snakka æ like greit norsk til di, å det gikk veldig fint. 


Æ må ikke glemme å nevne han Jake. Han har jo vært super. Amerikanern vårres som har tulla rundt og svart på di spørsmålan vi har kommet med. Håpe vi får møtt han igjen, for han e super!



Nu e det bare nån daga igjen til vi sett fotan på Zanzibar, og da e det bare 18 daga til vi kommer hjem. Den her reisa har gått utrulig fort, men det har vært perioda vi syns det har gått forferdelig tregt. Æ glede mæ til å komme hjem til venna og familie, den norske maten, frisøren, senga mi og ikke minst bilen min. Har tatt nok buss her nede for ei lang stund fremover nu. Æ e så glad for at æ har nå å komme hjem til. Vi har sett så mye elendighet her, der unga på 4-5 år leve på gata og jobbe sæ ihjel for å overleve. Æ e glad for at æ fikk vokse opp i Norge, men æ e også glad for at æ kom til Tanzania, så æ kunne se kor heldig vi egentlig e.


2 kommentarer:

  1. Gratulerer masse jenta mi :-) Skal bli godt å få dæ hjem. Håper dokker får en flott ferie på Zanzibar :-) Klem fra mamsen.

    SvarSlett
  2. Tøffeste søstra æ vet om ♡ gratulerer så masse og velkommen hjem igjen :)

    SvarSlett