Beøsk til massaiene

Skrevet 16. Februar 2014

I dag dro vi avgårde tidlig for å besøke en massai-familie som bodde en time unna IOP. Det hele starta med at vi hadde kjørt i 15 min og vi hadde glemt ei av jenten som skulle være med (Diana fra Nederland). Berit kom kjøranes etter med ho, så ho fikk være med.

Når vi va fremme klare bussjåføren å kjøre bussen fast i leira ute på et jorde...han trudde det gikk fint å kjøre over der, selv om alle skjønte at det her kom jo ikke til å gå. Alle sammen gikk ut av bussen og vandra videre, i gjørma. Det klumpa sæ under føttern på oss, og leira satt bom fast. Æ va så lur å dra i slippersan, så æ va jo møkkat opp etter leggan. Men etter at æ så skoan til Kine (Rosa nike air), så angra æ ikke. Ho hadde fylt sporan på skoan med gjørme. Når vi hadde kommet over jordet og på “tørr” grunn, hjalp ho Bonnie (nederland) mæ med å skrape leira av slippersan. Det va ikke bare bare.

Neste stopp va kirka. Her kan man trygt si at du må like dæ...for å trives. Æ holdt på å svime av, så æ fant mæ en plaststol æ kunne sitte på. I kirka va det en blanding av massai og ikke massai. Flere av di sang, alle sang, og til og med di norske gikk frem å sang. “Jul med din glede”, der Elin og Lene va med på bukkinga og nei’inga og klappinga. Æ filma, så æ slapp unna. 

Med hanen på slep. Her betale alle litt til kirka for å støtte. Massaian betalte med en hane. 

 Lene har blitt gladkristen. Fra venstre: Bonnie, Anne, Lene, Diana, Melody, Merete

Di fleste ga penga i kirka, men nån massai-jente hadde med sæ en hane som di hadde bundet beinan på. Det va demmes gave til kirka. Den her hanen skulle være med tilbake til massai-gården, så æ endte med å bære på den. Først va æ livredd for at den skulle hakke på mæ, men den gjorde jo ingenting. Æ blei ganske varm i trøya, så æ gikk etter di andre med hanen i arman, og til slutt fulgte æ mer med på ka som skjedde rundt enn ka den hanen gjorde. Det endre med at æ skvatt som bare det når den først laga en lyd.

Når vi kom frem hadde vi en runde der vi kunne spørre spørsmål til høvdingen. Her e litt fakta.

• Høvdingen visste ikke kor gammel han va, men tenkte det va rundt 70 år.
• Han hadde 5 kone igjen av 6. ho ene blei spist av ei krokodille i elva.
• Til sammen hadde han 60 barn og barnebarn.
• Det e en synd å telle barna, derfor e det bare ett ca.tall, evt at han tok med barnebarna for å skjule antall barn.
• Minste ungen va rundt 2 år.
• Høvdingen kunne før bestemme kem sønnan skulle gifte sæ med, men nu kan di velge det sjøl
• Ei datter kunne bli solgt for 10-15 kyr.
• Høvdingen foretrekke ikke mzungu’s, siden det e stor fare for at di blir å flytte langt bort.

Når vi va ferdig med spørsmålsrunden fikk vi lunsj. Va vi som hadde maten med fra IOP, så vi va positivt overraska over maten. Vi trudde vi skulle få Ugali, som e gress med mais-mos.

 Æ fikk ansvare for å bære på hanen. stadig nye opplevelsa her nede.

Her fikk massai-ungan godis fra Tamari.

 Høvdingen sjøl. Sjekk di øran.

Etter lunsjen blei vi med på en runde der di fikk vist oss rundt, og kordan di bodde. Det va litt av ett syn. For det første, så va det sykelig varmt inne i di hytten. Hytten va laga av leire, sikkert samme leire som satt bom fast i slippersen min. Anyway, slutten av omvisninga dro jenten oss inn i ei lita sånn hytte. Der va det bare å strippe, for her skulle vi på med massai-klær. Det va supert. Æ følte mæ faktisk ganske comfy i det, så æ klaga ikke.

 

Etter at alle va klar, stolte vi oss på ei rekke, gutt – jente – gutt – jente. Når vi kom ned til plassen igjen, så stilte guttan sæ i en halvbue og jenten på motsatt side på samme vis. Så plutselig satt guttan igang med nå sykt rare lyda, og plutselig va det en som gikk frem å begynte å hoppe. Vi jenten skjønte jo ingenting, for vi hadde jo ikke vært med på det her før. Va veldig spennanes. Så guttan hoppe og jenten danse. Eller “danse” blir det vel, for vi gikk egentlig bare som nån robota fram mot guttan, og når vi va fremme så rista vi på skuldran.

Supert.

Det har vært en knall dag.